Gjennom århundrer har folket i Pyrènèrne livnært seg på saueproduksjon og til sin hjelp har de hatt sin pyreneiske gjeterhund. På våren påbegynte saueflokken sitt beite ved foten av fjellet, ettersom sommeren gikk, beitet de høyere og høyere opp. På høsten føres saueflokken igjen tilbake ned for å overvintre i lavlandet. Gjeterfolket sov i disse månedene utendørs tilsammen med sine dyr i spesialbygde steinhus, som ligner mer grotter enn hus.
Gjeteren den pyreneiske gjeterhunden og vokterhunden var et nært sammensveist team der de hver og en hadde sin oppgave. Gjeteren ga ordrer til den vaktsomme gjeterhunden, alltid klar til å lyde på minste vink, og bringer flokken gjennom farlige passager og forbi farlige ljuv, samtidig som vokterhunden nøye overvåker det hele. Gir gjeterhunden et varselsbjeff er raskt Pyrènèerhunden der for å passe på gjeteren, sauen og sin lille gjetende bror mot all fare. Skulle bjørner, ulver,rever være framme slåss vokterhunden for sitt liv for å drive dem på flukt.
Når man hadde en Pyrènèerhund som vakthund, kunne man konsentrere seg på å avle frem et stort gjeterinstinkt, sunnhet og en viss type på gjeterhunden. Den Pyrènèiske gjeterhunden behøvde ikke å forsvare seg selv, hvilket resulterte i att hunden kunne være relativt liten, og små hunder er en nødvendighet oppe blant fjella ettersom de er kvikkere og sikrere på foten på vinglete klippekanter. De behøver ikke heller så mye mat hvilket gjorde at gjeteren kunne ha flere gjeterhunder og dermed flere sau.
Den Pyrènèiske gjeterhund er en hund som i århundrer har formes og anpasset for og av fjellene. Størrelsen er liten, hasen er lav, lendepartiet er kort og lett velvet og ryggen relativ lang og meget smidig. Dette er de særpreg som gjør hunden til en fjellklatrer av ytterste klasse. Pyrènèernes dalfører har vært isolert fra hverandre og derfor har hver dal sin type. Tross dette skille har det grunnleggende særpreg og urtype alltid vært der.
Populasjonen hos gjeterhunden har vært ganske høy gjennom århundrer, hvilket har gitt oppdrettere en sjans til å minske genetiske defekter og opprettholde rasetypen og arbeidsvilje. Dette førte til at to typer kunne stabiliseres, face rase og poil long. Face rase fant man mest på det pyrènèiske lavlandet og var forgudet av hestehandlere og buskapsdrivere.
Den Pyrènèiske gjeterhunden er en tusenkunstner når det gjelder gjeting. Den har hva man kaller situasjonsintelligens og har lett for å anpasse seg til flere situasjoner gjennom å bruke forskjellige arbeidsmetoder og prøver seg på eget initativ. I motsatt til border collien er det en kroppsgjeter, går gjerne nære dyrene. For å oppveie sin lille størrelse så bruker den stemmen i situasjoner der det trengs, og om den varslingen ikke overtaler sauen får de seg et litet nyp av hundens tenner.
De som vet sier att den pyrènèiske gjetehunden er den hunden som egner seg best til gjeting oppe i fjellene,ved lange forflyttninger til og fra beiteområder finns det ingen som kan matche den.
Gjeterhunden er i sitt arbeide uslitelig, springer i ett for å finne sau som har kommet seg bort. Den er tøff mot dyren men tilpasser seg sin væremåte etter situasjonen og kan også være myk og forsiktig. Det lille formatet gjør det mulig også og flytte flokken fint og forsiktig både over og under en fjellkam, her skulle aldri hunden skremme sauen.
I en normal arbeidsuke i fjellene kan gjeterhunden først måtte samle sammen flokk langt vekk for så å føre den tilbake, for så å drive den store flokken foran seg gjennom et smalt pass eller over en vinglete bru. Miljøet opp i fjellene tillater ikke flokken å føres frem i en klynge, men at flokken må spre seg ut og iblandt føres en og en etter hverandre gjennom et riktig smalt pass. Dessuten må gjeterhunden la sauen spre seg utover for å beite på den tynne gressletten i fjellet. Hunden må holde sauen vekk fra veien da biler passerer og samtidig hindre sauen fra å trampe på plantasjen ved veikanten. Tradisjonellt så behøvde hunden å kjenne igjen sin flokk selv om gjeterne gikk sammen med flere flokker , hunden skal kunne separere flokken.
Når Border Collien ble introdusert på 1970 tallet til de Franske gjeterne, spådde man at border colliens innpass skulle slå ut de innfødte gjeterhundene som arbeidende hunder. Det viste seg at border collien er veldig flink på finslipet, men at border collien er alt for spesialisert, hvilket begrensede bruksområdene. Border collien ble fortere trøtt en den pyrènèiske gjeterhunden, den hadde ikke utholdendheten til å holde sammen flokken i fjellene kilometer etter kilometer, dag etter dag. Border collien hadde ikke heller den initiativet eller allsidigheten man finner hos den pyrènèiske gjeterhunden som er brukelig ved gjeting i fjellene.
Saueproduksjonen har jo forandres til det mer moderne, også i Pyrènèerne og da også gjeterhundens rolle. Forflyttingen av flokkene blir gjort nå for tiden med lastebil, hvilket man fører dyrene direkte til beiteområdene der man dessuten har begynt med innhegning. Dette innebærer at de pyrènèeiske gjeterne ikke lenger har samme krav på iherdighet, utholdenhet og initativet til den lille gjeterhunden. Derfor bruker mange i dag border collien som er betydlig mer formbar, roligere og skikkeligere på de mer presise og eksakte oppgavene. Med andre ord en motsetning til den pyrènèiske gjeterhunden som er mer sta, ivrig og som ikke kan ligge stille.